Det var et spor...

Jeg og hundene hadde en tur til

Oppnesberget i går, på selveste Nyttårsaften.

Uten stikk, minimalt med sikt og godt med vind langs en løype som føyka igjen rett bak sleden, så kan det bli litt vel spennende når man skal hjemover igjen. Sporet ble borte (så klart...) og vi måtte kjøre på kompasskurs, med en Tundra som elsker å gå uspora og tar en utfordring med den største glede.... Vi tulla på en liten time og så fikk jeg se konturene av et fjell som var gjenkjennelig. Vi svinga litt til venstre og eureka.... der var løypa. Ikke det at den var synlig, men Tundra kjenner at det er en tråkka løype under fokksnøen og følger den.

Hjertet banker litt når slike ting skjer, men med mat til 2- og 4-beinte, vindsekk og reinskinn i sleden så greier vi oss godt hvis vi ikke finner frem før vinden stillner - det er godt å vite. Men det er slike turer som gjør at dette er en fantastisk sport.... for meg i hvert fall.